Bloggen

Topp 10 2008 av Bloggen

2008 var ikke så gærnt. Dette er de 10 beste skivene fra året som gakk. Helt objektivt såklart. Og for et år for Søta Bror!

  1. Burst: Lazarus Bird

    : Setter en ny standard rett og slett.

  2. Verse: Aggression

    : Endelig en hardcoreskive som føles viktig og fresh igjen.

  3. Nachtmystium: Assassins – Black Meddle, Pt.1

    : Sort, eksperimentell metall som du aldri har hørt det før. Herrrlig.

  4. Shai Hulud: Misantrophy Pure

    :Det er bare å holde seg fast i svingene.

  5. Disfear: Live the Storm

    : Crust for faen!

  6. Amon Amarth: Twilight of the Thunder God

    : Death / viking metall blir ikke bedre enn dette med det første, andre eller tredje.

  7. Shades of Grey / Massmord (split)

    : Enda mer imponerende svensk crust. Årets beste kjøp og…

  8. The Gaslight Anthem: The ‘59 Sound

    : Feiende flott New Jersy “punk”

  9. Arghoslent: Hornets of the Pogrom

    : Årets mest politisk ukorrekte metallutgivelse.

  10. Cult of Luna: Eternal Kingdom

    : Tilbake på sporet igjen.

Shades of Grey / Massmord (split)

Rating: ★★★★★☆

Årets beste kjøp? 11 spor med premium svensk hardcore crustpunk fra Shades of Grey og Massmord blir din for en skarve femtilapp på Tiger. Trenger låne penger? Låne penger til shades of grey her.

Ikke bare er det rasende billig. Kvalitetsmessig står de ikke tilbake for sine landsmenn i Wolfbrigade, Skitsystem, Victims et al., eller de amerikanske superheltene Tragedy og From Ashes Rise. Fortsett å lese ‘Shades of Grey / Massmord (split)’

The Unholy Alliance III: Amon Amarth, Mastodon, Trivium & Slayer, Oslo Spektrum 24.11.2008

Tid for Slayers Unholy Alliance igjen. Norge har ikke blitt underernært på Slayer de siste årene, og det synes. Maken til skrinn og forsagt metallgjeng skal du lete lenge etter. Ganske sprøtt for oss som er oppvokst med Slayer-fans som de galeste av de gale. Tilstandene var langt villere, og stemningen mer intens sist jeg så de i Spektrum med Slipknot og Mastodon, for ikke å snakke om de to Rockefeller-konsertene i 2004.

Nuvel. Spektrums sykt-tidlige-konsertstart-fenomen slo til igjen, og da vi kom inn klokken 1912, etter å ha forsøkt feil inngang først, sto svenskene i Amon Amarth i bar overkropp og synkronhedbanget på siste verset. Nitrist. Må få sett de neste gang de er i landet. Fortsett å lese ‘The Unholy Alliance III: Amon Amarth, Mastodon, Trivium & Slayer, Oslo Spektrum 24.11.2008′

The Gaslight Anthem: The ‘59 Sound

Rating: ★★★★★☆

Dette er en deilig plate. Den blir stadig vekk klassifisert som punk, men The Gaslight Anthem i lett polert utgave anno 2008 er like mye stadionrock og indierock.

The Gaslight Anthem har skapt tildels furore med sin miks av New Jersey rock alá Bruce Springsteen, klassiske folk punk tema av typen The Clash / Joe Strummer, blandet med melodien og melankolien til The Cure, og intensiteten og energien til The Killers. Til sammen blir dette ikke hardt i det hele tatt, til det er soundet for lett, polert og uten fuzz.

Til gjengjeld blir det fengende og finfin rock med klassiske gutte- og jentetemaer som “wasted nights” og “wasted lives”.

Snurr film og lyd, også kjent som V I D E O : The Gaslight Anthem: The ‘59 Sound

Fortsett å lese ‘The Gaslight Anthem: The ‘59 Sound’

Taake: Taake

Rating: ★★★★★☆

“Taake” er noe så sjeldent som en black metal skive til å bli skikkelig glad av.

Det er ikke hver uke norsk sortmetall påkaller både godfot og et fett glis. Men det makter altså det kontroversielle bergensbandet (å opptre i Tyskland med nazisymboler er en skikkelig, skikkelig rævva dærlig idé) å gjøre med sin fjerde langspiller. Det er ikke så veldig originalt, men til gjengjeld utrolig gjennomtenkt og godt gjennomført. If it ain’t broken don’t fix it.
Fortsett å lese ‘Taake: Taake’

Enslaved: Vertebrae

enslaved vertebrae cover

Rating: ★★★½☆☆

Enslaved nyter stor, på grensen til enorm, respekt. Bandet er blant de norske black metal pionerene, og er et fenomenalt liveband. “Isa” var et innovativt black/prog mesteverk.

Derfor er skuffelsen og undringen over “Vertebrae” så sterk. Det er ikke noe alvorlig galt med “Vertebrae”, det er bare det at albumet i sin progressive søken paradoksalt nok litt for ofte blir litt for kjedelig, vandrende og uengasjerende.

Jeg var rett og slett i tvil om jeg skulle gidde å høre skiva nok ganger til å skrive om den. Men det ble flere forsøk, og det kan rett og slett være en tålmodighetsøvelse å komme seg gjennom hele albumet som en helhet.Fortsett å lese ‘Enslaved: Vertebrae’

Protest the Hero: Fortress

Rating: ★★★★★☆

Napoleonskake med makrellkrem, anyone? Hvis noe så uspiselig som progressiv eksperimentell symfonisk mattemetall blandet med metalcore og hardcore kan være spiselig, kan nevnte kakevariant være snadder.

Ja, det høres altså ut som en mos av The Mars Volta, Between the Buried and Me, Dream Theatre og System of a Down. Nei takk, du kan egentlig ikke tenke deg det? Ikke jeg heller, men ca der har du Protest the Hero ihvertfall. Og det er like hysterisk som det høres ut.

Fortsett å lese ‘Protest the Hero: Fortress’

Burst: Lazarus Bird

burst lazarus bird cover

Rating: ★★★★★½

Svenske Burst har laget et av årets sterkeste album med “Lazarus Bird”. Men Flamenco? Er ikke det å strekke strikken litt langt?

Vel, sånn er det når du blander eksperimentell metall og prog: som å selge strikk i metervis. Når er det for mange eksperimenter, når er det progressivt nok, er det hardt nok? Når er da en meter en meter? Eller hvor langt kan du dra strikken før den ryker? Burst har satt ny svensk strekke-strikken-rekord uten å ryke, for det fungerer som bare pokker.

Det vil si, alt det utenommetalliske jåleriet som jazz, flamenco, klapping (klapping!), blandet med prog og metall i god Mastodon- og Baroness-stil, gjør dette til en svært krevende, annerledes og frydfull opplevelse.

Underoath: Lost In The Sound Of Separation

Rating: ★★★★☆☆

Kortversjonen av Lost In The Sound Of Separation: Mer, mer, mer. Og litt til.

Lengre versjon: Mer screamo, mer metall, mer alternativt og mer nu-metal. De kristne guttene i Florida-baserte Underoath / Underøath sparer ikke på kruttet. Hektisk, progressiv og brutal hardcore, metal og screamo med hyppige tema- og taktskifter, avløst av pompøse, storslagne, fengende, ja beint fram vakre refreng.Paradoksalt nok er det de “alternative”, nesten nymetalliknende refrengene som virkelig gjør albumet verdt å høre på. Paradoksalt fordi Underoath jo egentlig er et post-hardcore / metalcore band. Da er det jo litt “uheldig” at den delen til tider blir litt maste, usammenhengende og lite givende.

Rise Against: Appeal to Reason

Cover: Rise Against Appeal to Reason

Rating: ★★★★½☆

Det er unødvendig å ringe klarsynte for å forstå litt av utfordringen som verdens mest populære hardcore punkband står ovenfor med sitt femte album.

“Appeal to Reason” skal ta Rise Against helt til topps, fylle stadion etter stadion, beholde street cred blant den opprinnelige hardcore fansen, og ikke minst bli spilt på radio. Samtidig. Det blir ikke nødvendigvis bare lett. Skjønt hardcore og hardcore fru blom. Så veldig hardcore er ikke Rise Against. Ikke lengre. For hvert album tar de et lite steg nærmere radio- og stadiovennlig pop punk, og vekk fra hardcore-røttene, men de holder seg hele tiden på rett side. Det hjelper å ha de rette holdningene, forenklet sagt være politisk korrekt.

 

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>